Samlet 1970-1979
Forord
Jeg har mange notisbøker liggende. Med årstall.
Disse er fylt av prosa og poesi fra forskjellige forfattere.
De aller fleste er norske.
Til min forbauselse er det utrolig mange på nynorsk til en østerdøl å være.
Jeg vokste opp i et hjem med bøker, noen klassikere, skjønnlitteratur og dokumentar,
men jeg brukte spesielt biblioteket svært flittig.
Der oppdaget jeg tilslutt diktenes verden.
De ga meg korte, presise beskrivelser som satte ord på tanker og følelser, eller viste meg
uskarpe bilder som ble klarere gjennom en modingsprosess hos en ung tenåring.
Noen var på rim andre ikke.
Jeg fraktet alle bøkene hjem og skrev ned med sirlig formskrift de som gjorde størst
inntrykk på meg.
Etter at jeg har lest dem om igjen nå, etter en storopprydding i stua,
sitter jeg igjen med mange av de følelsene og tankene jeg hadde da.
Her er de.
Lær oss å telle våre dager, at vi kan få visdom i hjertet.
Salmenes bok
Vake og vente
Hott skal eg gjera
med nettan mine, du?
– Du skal sova i den eine
og vaka i dei sju!
Men dagan er so lange
– dei tek aldri slutt!
– Du skal vente i dei mange
og liva i ein stutt!
Aslaug Vaa
Efter Gud
Hvor det ble stille efter Gud – og tomt
i den med ett så overfylte verden,
hvor det som før helt enkelt kaltes fattig
ble smykket med en tistel og kalt fromt.
Men også tistelen er god til sitt,
den kan gi stoffet til den grove skjorte
som hindrer søvn. Men hvorfor våke der
hvor morgenen definitivt er borte.
Her er blitt stille, – og hvor Gud ble av
vet visstnok ingen. Men Guds blotte fravær
er tordensol og stormglød over havet
de hvileløses hav.
Gunnar Reiss-Andersen
Alt er så nær meg
Alt er så nær meg
denne velsignede dag.
Svaberget ligger
åpent med rolige drag.
Havbrisen vugger
vennlig den duftende tang.
Alt er så nær meg
ennå en lykkelig gang.
Barndommens vekster
gror i hver fure og sprekk
med sin kjente
blide og rørende trekk.
Går her en liten
pike fremdeles hver kveld
og plukker blomster
og snakker høyt med seg selv?
Lenge var jorden
øde og himmelen tom.
Dypt i mitt hjerte
åpner seg rom etter rom.
Alt som er nær meg
gir meg et klarøyet svar.
Nå kan jeg rekke
hånden til henne jeg var.
Inger Hagrup
Vise
Jeg ber til regnet og til sol og vind:
Gi meg et annet ansikt og et annet sinn.
Jeg ber til tåken og til natt og jord:
La det jeg er forsvinne uten spor.
Gi meg en annen kropp, en annen munn.
La alle glemme meg fra denne stund.
Men la min kjærlighet få bli igjen
og fyll det nye hjertet helt med den.
La en som ikke elsket, rykke til
når han i andre øyne ser en skygges ild.
Astrid Tollefsen
Vår einsemd
Einsemd. Ei klokke tikkar.
Omnen sprakar døyvt,
gløser raudt ut i skumringa.
Kvelden er aldri kveld som om hausten.
Nyst for dei andre frå meg,
såg meg stå einsam att.
Dei sa at eg måtte ikkje fryse,
dei spurde om eg kanskje var redd,
redd for å vera aleine,
no når det leid mot natt?
Men eg er aldri einsam eg no,
eg som ber deg.
Kulde kan eg ikkje kjenne eg no,
eg som har ditt varme liv,
dine nye, bankande pulsar i meg.
Mørkret eig inga makt over meg meir,
slepp meg ikkje eingang nær,
alt er eg fylt av morgonroden
frå din dag, som snart skal gry.
Å, varme løynlege liv som eg ber –
det hender eg gløymer min lengsel etter deg,
det hender eg ynskjer eg ikkje skulle føde deg,
anna eg alltid fekk eige deg,
eige deg slik som eg eig deg no.
Halldis Moren Vesaas
Til barnet
Blod av mitt blod, kjød av mitt kjød,
hva blir du – uvenn eller venn?
Så underlig å gå igjen
i dine trekk når jeg er død.
Lyst av min lyst, skam av min skam
som gikk den lange, lange vei
fra slektens urtidsslam
ni måneder gjennom meg.
Kropp av min kropp, ånd av min ånd,
hva blir du – uvenn eller venn?
Når slipper du min sultne hånd
så jeg står hjelpesløs igjen?
Drøm av min drøm, ild av min ild,
les aldri disse bitre ord!
Du hører morgendagen til.
lev videre, og glem din mor.
Inger Hagerup
Vi kvinnor
Vi kvinnor, vi äro så nära den bruna jorden.
Vi fråga göken, vad han väntar av våren,
vi slå våra armer kring den kala furan,
vi forska i solnedgången efter tecken och råd.
Jag älskade en gång en man, han trodde på ingenting…
Han kom en kall dag med tomma ögon,
han gick en tung dag med glömska över pannan.
Om mitt barn icke lever, är det hans…
Edith Södergran
Jeg hadde tenkt
Jeg hadde sett deg lenge, der du kom
for alltid vet jeg det når du er nær –
og hadde tenkt å hilse lett og koldt,
fordi jeg ennu har deg altfor kjær.
Slik ville jeg forsvare meg med kulde
og også verge deg på samme vis,
så alle våre nye drømmer skulle
som sene blomster visne inn i is.
Jeg hadde tenkt…men da du stanset
med dette hemmelig gode blikk
og dette fjerne smil jeg vet så meget om
da skjønte jeg at planen ikke gikk.
Jeg tok din hånd og følte fra dens flate
et varsomt strøk, det lille kjærtegn, vi
bestandig brukte i en folksom gate
dengang da ennu intet var forbi.
Rudolf Nilsen
Farvel
Du sto så hvit da toget gikk,
og begge visste
at dette tapte øyeblikk
var livets siste.
Det var som døde vi i kveld,
kan begge skrive.
Men trods den død og det farvel –
er vi i live.
Det dype sår er grodd igjen
og hjertet sover.
Å, ingen sorg er ond som den
at alt går over.
Nordahl Grieg
Kjærligheten skal også dø
Drep meg, sa hun. For døden
eier oss likevel.
Heller enn være forlatt av livet
vil jeg forlate det selv.
Kjærligheten skal også dø
og aldri komme igjen.
Elskede, la meg gå foran1
La meg få dø før den!
Inger Hagerup
Herdsla
Stålet blir herda i strid.
Uten fiender
vore du ikkje så mykje som du er.
I eld
må det som skal herdast til eggstål
og sidan på slipesteinen
og bli kvassbett.
Elden tærer.
Slipesteinen sliter.
Tæring og slit:
øyding.
Inn i øydinga med dag!
Til eggstål!
Kristoffer Uppdal
De beste
Døden kan flamme som kornmo;
klarere ser vi enn før
hvert liv i dens hvite smerte
det er de beste som dør.
De sterke , de rene av hjertet
som ville og våget mest;
rolige tok de avskjed
en etter en gikk de vest.
De levende styrer verden,
en flokk blir alltid igjen,
de uunnværlige flinke,
livets nestbeste menn.
De beste blir myrdet i fengslet,
sopt vekk av kuler og sjø.
De beste blir aldri vår fremtid.
De beste har nok med å dø.
Slik hedrer vi dem, med avmakt,
med all den fromhet vi vet,
men da har vi sveket de beste,
forrådt dem med bitterhet.
De vil ikke sørges til døde,
men leve i mot og tro.
Bare i dristige hjerter
strømmer de falnes blod.
Er ikke hver som har kjent dem
mer rik enn de døde var –
for menn har hatt dem som venner
og barn har hatt dem til far.
De øket det livet de gikk fra.
De spøker i nye menn.
På deres graver skal skrives:
De beste blir alltid igjen.
Nordahl Grieg
Vuggevise
Nu løftes laft og lofte
til stjernehimlen blå,
nu flyver lille Håkon
med drømmevinger på.
Der er en stige stillet
fra jord til himmel opp;
nu stiger lille Håkon
med englene til topp.
Guds engler små, de våker
for vuggebarnets fred:
Gud sign deg lille Håkon,
din moder våker med.
Henrik Ibsen
Borte!
De siste gjester
vi fulgte til grinden;
farvellets rester
tok nattevinden.
I tifold øde
lå haven og huset
hvor toner søte
meg nyss beruset.
Det var en fest kun
før natten den sorte
hun var en gjest kun
og nu er hun borte.
Henrik Ibsen
Solveigs sang
Kanskje vil der gå både vinter og vår
og neste sommer med og det hele år –
men en gang vil du komme, det vet jeg visst,
og jeg skal nok vente, for det lovte jeg sist.
Gud styrke deg hvor du i verden går.
Gud glede deg hvis du for hans fotskammel står.
Her skal jeg vente til du kommer igjen;
og venter du hist oppe, vi treffes der, min venn.
Henrik Ibsen
Bøn
Å hjelp meg du som hjelpe kan!
Du ser kor sårt eg strider.
Mitt hjarta trøytt i tunge band
forutan von seg vrider.
Min naud eg kan kje ut få sagt;
det vonde fekk så stor ei makt,
som brann i barm det svider.
Ja hjelp meg du som hjelpe kan,
til deg min bøn eg sender.
Du stridde sjølv og over vann,
du mørkemakti kjenner.
Mi naud er stor, mi strid er fæl
ver hjå meg du som vil meg væl,
då veit eg alt seg vender.
Arne Garborg
Dypt inn i dagen
Dypt inn i dagen står du nå
der alt ser på deg med gløgge, forundrede
fugleøyne gjennom et vått flor av
grønnhet, og dagens kjølighet dypner
som lukket en hånds svalhet seg over
et redes varme, og nakne skikkelser
reiser seg i tyngdeløs mykhet:
kvinner bærer vann med sunkne skuldre
slitets stigende rytme har de i kroppen
som hestens nikkende hode oppover steinet vei.
Og menn svinger sakte med hakken i en høst-
våt dag med rygger som spente buer –
å vær hos dem!
Vær hos disse sunkne skuldre, disse
spente buene
disse hakkeslagene gjennom en grå dag!
Hvor duggklart skjønnheten risler over
hudens glatthet.
Gunvor Hofmo
Å det å vende tilbake
Å det å vende tilbake til livet med renset hjerte,
å bøye sitt ansikt mot dypet
sammen med jordens barn,
å se med deres øyne, snakke med deres stemmer,
våkne i deres morgen, og brenne i samme sorg!
Å jeg er ren av deres mørke,
ren av deres tårer,
hellig er jeg av lidelsensammen med dem,
Guds ansikt så jeg i universets tårer,
og hans verdighet gir meg mennesket igjen.
Se hvor det reiser seg opp fra sitt leie av
stillhet, gjennomtrukket av mørke,
gjennomstrålet av død, med dobbelt
bevissthetkløver det tingenes kaos
og legger åndens bilder inn i sin sjel:
sannere virkelighet lyser gjennom disse,
sterkere ømhet skjelver gjennom dem,
ånd som overvinner drapets mørke
fordi den skal nå angstens kjerne og
sprenge den!
Å seendes skyldfrihet overfor blindes rop,
jeg går min vei, jeg går min vei i frihet
tilbake til mennesket
til jordens rike nød.
Gunvor Hofmo
Gry
Stå opp en dag med det hvite gry,
når verden er skinnende ung og ny,
og solen velsigner din døde by.
Gå ut på den store og grovåte jord
hvor dyret og barnet og mennesket bor,
og våren i år er som våren i fjor –
Det strømmer en tone i dagningens kratt
om alle de drømmer som natten har hatt,
og luften har ennå en lukt av natt.
De stiger en fugl fra sovende trær.
Den synger mot himmelens hvite vær,
to ord om lykke: jeg er, jeg er!
Stå opp en dag når ditt hjerte vil
og vit under morgenens demrende ild:
du lever i dag: Det er du som er til!
Andre Bjerke
Tidevann
Hun tenkte alle dager: siden, siden
vil livet bringe lykke eller skam.
Slik flyktet hennes lengsel gjennom tiden
og stanset ikke før den møtte ham.
Han kom. Hun ville holde drømmen fast.
Den første var han ikke, men den siste.
De slo sitt vågelige lykkekast.
Nå skulle det få bære eller briste.
Hun ville være troende og blind
den første redde stund hun kunne kjenne
at det var enda drømmer i hans sinn
som levet hemmelig og uten henne.
Hun ante det en blågrå sommerkveld
da mørket krøp stillferdig inn i løvet,
og de satt sammen, underlig bedrøvet
– to, som var ensomme allikevel.
En gåtefull og myk melankoli
med duft av nelliker og modne roser
og dun av løvetann som fløy forbi,
fikk lukket deres tanker til mimoser.
Mot bryggekanten hørte de den lette
og svale bølgeskvalpen. Det var fjære.
Hva tenkte han vel? Var hans hender trette
av alt for fast å holde om det nære?
Hun våget ikke spørre, men forsøkte
med ord hun ikke hadde sagt han før:
Vet du – og stemmen skalv mens den spøkte –
Ditt sinn har fjære, mens mitt hjerte flør.
Mitt hjerte flør -. Da følte hun med ett
den harde, nakne lykken ved å være
i godt og ondt. Og sakte sa hun: Kjære
mitt hjerte og ditt sinn har begge rett.
Inger Hagerup
To tunger
To tunger har mitt hjerte.
To viljer har mitt sinn.
Jeg elsker deg bestandig,
og jeg blir aldri din.
Dypt i det røde mørket
fikk livet dobbelt form.
Der kurrer det en due.
Der hvisler det en orm.
To tunger har mitt hjerte.
Hør på det likevel.
Bli hos meg og gå fra meg
og frels meg fra meg selv.
Inger Hagerup.
Ditt øye
Din favn er min fred.
Din hånd er varm å trykke.
Ditt smil er min lønn,
det er hele min lykke.
Din stemme gjør meg glad,
den kjenner jeg nøie.
Men hvorfor blir jeg redd
når jeg møter ditt øie?
Arnulf Øverland
Danseuse Classique
Det at du finnes i verden, gjør at
livet kan leves.
Du er den skjulte sangfugl, du er
nymånens skjønnhet,
du er den hvite lengselssky, du er
virvelstormen
som river oss ut av oss selv og lærer
vår søte smerte
at alt skal skiftes om lik et kledebon,
og at engang,
når skjebnens mål er fullt, må
denne jords åsyn forgå.
Hvem skulle tro at DU, som holder i din hånd
de ytterste hemmeligheter,kjent ellers av Gud alene
selv er en sky ung pike, som tusen passerer
på gaten
og ingen vet annet om enn at du
liker kryssord,
tørrer støv for din mor, taler fornuftig om været,
og strikker små trøyer til barnet din
søster venter i mars.
Reddes du aldri, når natten er tyst, for ditt
vesens gåte?
Ble det vårt lodd å gruble, fordi din panne er klar?
– Hva vet du om spørsmål og svar!
Du smiler og går forbi
mot virkelighetens grense, forunderlig ett
med din skjebne,
mens våre hjerter sitrer, forvandler du
deg på nytt
og finner, fortapt i en frihet du aldri
har prøvd å fatte,
benådelsens strenge mennesker som en død, når din
siste dans er til-ende.
Emil Boyson
Så stig da i meg, einsemd
Så stig da i meg, einsemd,
storm mitt jordlivs siste skanse
og øyd mi min tæringsdraum om lykke her.
Du avgrunnssvimre jord,
ver du ei onnor verd,
gjev all din løyndom
i denne gjennomlyste morgonstund,
i denne timen føre dødens store dag
når einsemdrøyster ropar meg attende
til atterføding or ein annan grunn.
No stormar all mi einsemd mot si grense.
Mitt liv var draum foruten dagklår visse
og difor eig eg ikkje jorda meir –
Men livet skal eg aldre, aldri misse…
Tor Jonsson
Et seil glir bort
Et seil glir bort i kveldens blå,
og sakte faller søvnen på,
og under nattens stjernebo
går mennesker og dyr til ro.
Og søvnen faller sort og sær,
på mennesker og dyr og trær.
Men først bak stjernene et sted
er søvnen søvn, er freden fred.
Arnulf Øverland
Fra fødsel til død
Fra fødsel til død var jeg
omgitt av havets veldige brus,
det gikk som en flod gjennom natten,
det stod ved dag om mitt hus,
som en evig tonende klokke fyldt av
all jordens lyd,
all menneskenenslange smerte og
all deres korte fryd,
deres ville håp og lengsler, deres hat
deres redselsskrik.
Fra havets dybder steg det og gjenlød
i hver en vik,
i søvnløse netter lå jeg og hørte det bruse bort
om morgenen kom det tilbake som larm
fra en sluseport.
Det fylte til slutt mime sanser, min
sjel og hele mitt jeg,
det brøt tilslutt alle skanser, så jeg
synes det hele var meg!
Alf Larsen
Jeg går omkring
Jeg går omkring
og tar på en og annen ting,
som mine hender er fortrolig med –
en gammel snadde og en lysestake.
Og jeg har glemt et blåmalt øsekar;
det er de eldste tingene jeg har.
De bringer stunder av mitt liv tilbake.
Jeg tar i stolen som jeg ofte satt
i drøm og grubleri til langt på natt;
Og plutselig fornemmer jeg, at tiden
er det som var, og som er lenge siden.
Nu er det kveld,
Jeg tar på tingene. Jeg tar farvel.
Jeg ser på henne og på barna våre.
Det er vel mangt, jeg ville gjerne si:
Jeg får det ikke til. Jeg går forbi,
og sakte stryker jeg dem over håret.
Arnulf Øverland
Saknad
Eg veit so vel, det fins ein skatt,
som eg vel hava måtte;
og ingen mann det ville skadt,
um eg den skatten åtte.
Og fann eg den, var allting vel;
eg skulle vera rik og sæl.
Men aldri veit eg grunnen,
der han skal verda funnen.
Eg veit so vel, det fins ein stad,
kann hende nær ved sida,
der vist eg skulle verda glad
og gløyma burt all kvida.
Og kom eg der, so fekk eg nå
den ting som mest eg sakna må.
Men det er heile skaden:
eg finner aldri staden.
Eg veit so vel, det fins ein barm
med same kjensla inne,
med same hug og same harm
og same von og minne.
Og fann eg den, vardt allting rett,
og livet skulde skrida lett.
Men det er verst at minnast:
me skulo aldri finnast.
Ivar Aasen
Koma ein kveld
Ein kveld skal du leite
fram til ein stad
du aldri har vore før.
Fumle deg fram til huset,
opne ei dør –
Stå der og stryke
med blinde fingrar
over ting
som du ikkje kann sjå.
Veta dette:
Dei er ikring deg
og til å nå.
Koma fra alt du veit,
inn i eit ukjent rom.
Sitja ei anings stund
og vente.
Og vera tom.
Koma ein kveld
til eit framandt hus,
når vegen er gått til ende.
Fumle med hendene –
ane det usedde
som ei kviskring.
Finne eit ljos
– og tende.
Jan Magnus Bruheim
I tungladd stille
Tagalt – i tungladd stille,
nedsnødd ligg berget det skume.
Nåbleik lyser den blakke måne
på attergangvandring i romet.
Skrymtande skugge av skyer
i jag over skavlar og fenner
som trugande heng og venter
ropet frå redde grender.
Skrik ikkje. Kviskre berre –
Rop ikkje ut di kvide.
For berre eit ord
i den ladde stille
kann løyse den tunge skride…
Jan Magnus Bruheim
Advarsel
Uten å se deg lenger
skjønner jeg alt du gjør
Jeg vet mer enn speilet
vet bak din låste dør.
Kom ikke nær i natten
Blomster skåret med kniv
settes i diktes vase
Kom ikke nær mitt liv.
Georg Johannesen
Emily Dickinson
Meget spinkel. Meget liten.
Alltid sirlig kledd i hvitt.
Gjennom huset trippet hennes
veloppdragne pikeskritt.
Tørket støv og vannet blomster
med små travle husmorhender.
Bakte brød. Gikk tur i parken,
og skrev brev til slekt og venner.
Kjærlig søster. Lydig datter.
Slik var dagens dukkelek.
Men den skjulte ilden herjet.
Og det stumme skriket skrek.
Og bak jomfruburets låste
dør og lette blondekapper
lå en fremmed ingen kjente.
Altfor ensom. Altfor tapper.
Lå en kald kirurg og lyttet
til sin egen nakne smerte.
Og mens puten kvalte skriket,
obduserte hun sitt eget hjerte.
Inger Hagerup
Skalden
Skaldskap er ofte ei glede
som sorgi og naudi gjev næring
Difor er og et kvede
ofte ei blømande tæring.
Elden som tærer i barmen
slær ut i skinande blomar.
Elden i sorgi og harmen
driv fram ein blømande sumar.
Skalden skal trengslane trasse
og sigrande kvede si kvide.
Med kvate ord og med kvasse
kløyve han yra den stride.
Som æventyrguten seg gorde
til maur og falk og løve,
kan skalden med skaldeordet
dei same bragdene øve.
Maurande djupt innunder
veldige røter smyg han.
Og høgt over avgrunns dunder
lik falken til himmels flyg han.
Einsleg i audni ber han
sin brand gjennom natti den lange.
Og sterk liksom løva gjer han
umsider det sigrande spranget.
Skalden er bleik av di han
styrar så stort orkester.
Skalden fær kveik av di han
hyser så eldfulle gjester.
Den siste urolege gjesten
er ofte en hugsefyll lengsel
mot siste, namnlause resten
som sitt i sitt einslege fengsel.
Men kjem so den lengtande gjesten
med den han til sist fikk fatt i,
då lyser hjå skalden festen
um så det er svartaste natti.
Skalden kan ikkje sova
når livselden brenn og brusar.
Då lyfter han taket av stova,
og stjernehimlane susar.
Skalden, det er en sjåar
som ser gjennom hildrande eimar.
Skalden er ein som skådar
djupt inn i heilage heimar.
Ein skald er ein skattefinnar
som ljosnar på leitingsferdi.
Ein skald er ein sigervinnar
over seg sjølv og verdi.
Olav Aukrust
Fem år
Vonde var dagane. År etter år
Drøypte sin eiter i unge sår.
Åra slukna i roten ro.
Åra vakna i bårer av blod.
Du var ikkje med. Di bleike hand
bar ikkje sverd mot fiendeland.
Du bar ikkje sverd, og du bygde`kje bu.
Di tanke vart tagal tru.
Men tagal tru kan bli tvil til sist.
Gå ut i riket du ein gong har mist.
Gå til de unge som ervde ditt land.
Gjev dei ditt ubrukte sverd i hand.
Og sjå deg i sanning slik som du er:
Du fall for ditt eige, ubrukte sverd.
Tor Jonsson
Kultur
Fram skal vi finne.
Men alt som er skapt,
er berre eit minne
om dei som har tapt.
Langt inn i gråe
einsemda gror
grøda til dei fåe
som tende eit ord.
Diktaren jage du
føre med spott.
Etterpå klaga du
hoggande godt.
Tenkjaren tyner du.
Djup er di skam.
Men etterpå syner du
sigeren fram.
Tor Jonsson
Gud er borte
Gud er borte, han har forlatt
den lille jord
Og han tok med seg sin evighet
og sitt englekor.
Han lot seg drive ut av kirken
av prestens munn
ut til et sted hvor det ikke er grenser
og ikke bunn.
For hver stjerne som menneskeøyne
undrende så
gikk den allmektige lengere ut
i det bunnløse blå.
Hver hemmelig stjerne som skinner i natten
som dråper av blod,
ligger på marker som verdensvandreren
nylig forlot.
O jagede herre, nu sitter trygt
i din kongesal
mange små menn der prøver å lindre
vår smerte og kval.
Alle holder i deres hender
en visdomsbok.
Alle prøver om de kan tyde
det svære språk.
Alle taler om veier og midler,
men ikke om mål.
Alle bærer ved til det evige
kjetterbål.
Herre, verden ble ikke bedre
fordi du gikk.
Ingen ble fri ved ikke å møte
ditt strenge blikk.
Gud, om du ennå kan høre vår jammer
og se vår nød:
Vend tilbake og fri oss alle
fra mørke og død.
Hører du ikke vi skriker i natten
og roper på svar?
Ser du ikke at drømmen om deg
er alt hva vi har?
Føler du ikke en inderlig lengsel
mot barndommens jord?
Våger du ikke å vandre på steder
hvor mennesker bor?
Er du trett som en gammel mann
som ser seg om
og finner at verden er uforandret
fattig og tom?
Eller har du forlatt deg selv
for å finne fred
dypt i et hjerte, stort til å romme
din ensomhet?
Erik Knudsen
Øyeblikket
Som en siste bønn er hennes hånd strakt frem
mellom glassene og roper etter hans.
Ellers er det ganske stille mellom dem,
ganske stille etter deres siste dans.
Hjertet vet det alt, skjønt hånden ennå ber:
Like ugjenkallelig som døden selv
er det når en kropp som ikke elsker mer
uten ord har sagt en annen kropp farvel.
Inger Hagerup
Ord over grind
Du går fram til mi inste gring,
og er går og fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.
Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjaldt oss to.
Anten vi møttes titt eller skjeldan
var møtet tillit og ro.
Står du der ikkje ein dag eg kjem
fell det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.
Så lenge eg veit du vil koma i blandt
som nå over knastrande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.
Halldis Moren Vesaas
Alt var dig
Alt var dig, ja, alt var dig,
dagens jubel på min veg,
dagen, da den skyløs heldet,
dagen, da den brast mot fjeldet.
Å farvel, du lyse dag,
du som segner mat og svag,
roser, roser, roser røde
skal i avskjedsstunden gløde!
Nils Collett Vogt
Sommernatt
Der skrider en stjerne langsomt henover
himmelens bunn,
og søvnen skygger mitt hode som trær
i en hellig lund.
En jekt har lagt seg for anker
og firer de slakke seil.
Dødende ånder dagen ut over havets
bristende speil.
En trost er våknet i hagen – all natten
holder den på
og fyller med evige toner hele den
himmel blå.
Igjennom det åpne vindu går sakte
åndedrag:
Syrenene – å hvor de dufter i drømmenes
bleke dag!
Der skrider en stjerne langsomt –
langsomt skrider den hen,
og denne velsignede time skal aldri
komme igjen.
Arnulf Øverland
Program
Som en baunes høie flamme,
som et bål skal diktet være.
Og som ørnens spilte vinge,
slik skal også sproget bære.
Som en damascenerklinge
splintrer skjoldet, den vil ramme,
slik skal dine ord slå ned,
som en fane
skal din sang til handling mane.
Eller, om ditt sinn har fred,
så da ut den gode sæd!
Arnulf Øverland
Tre brødre
Min eldste bror tok kongedatteren
ut av berget det blå.
Min annen bror tok sølv og gull, og
purpur tok han på.
Deilig som dagen er kongedatteren.
Vel er hun gullet verd.
Prektig er purpurkåpen; den høver
til kongelig ferd.
Men bedre enn elskov og gull og
purpur er dette mitt nakne sverd.
Deilig som dagen er kongedatteren,
fager som sol på snø,
når frem den bryter av svarte bryn og
lyser på Ramnahø!
Men ennu sitter i berget søstre til
denne mø.
Sæl er du som skal sove i natt i
hvite jomfruarm.
Hill deg som skal bære krone og ake
i gullen karm.
Ta byttet og del det jer imellem.
Mig volder det ingen harm.
Sølv og gull kan jeg hente i berget
både hos drager og troll.
Kongsdøtre vet jeg som venter på mig,
bundet med runer og vold.
Og inntil den dag jeg er gammel,
sover jeg godt på mitt skjold.
Farvel, mine gode brødre, I rike og
mektige menn!
Blåmyren skal jeg fare, og vet ikke
selv hvorhen.
Men bedre er det å legge ut enn
å vende tilbake igjen!
Arnulf Øverland
Til deg du hei og bleike myr
Til deg du hei og bleike myr
med bukkeblad,
der hegre stig og heilo flyr,
eg gjev mitt kvad.
Til deg, du visne lyng om haug
der draumar sviv,
eg gjev min song om dimd og draug
og dulde liv.
Eg kjenner deg, du Trollheim grå,
du skuggenatt!
Eg rømde redd, men stundom må
eg sjå deg att.
Eg kjenner deg, du havsens marm,
med galdresong;
du gauv meg gru i rædde barm
so mang ein gong.
Eg kjenner striden tung og sein
mot trolldoms vald
Gud hjelpe oss for brotne bein
og mannefall!
Eg kjenner deg, – eg kjenner deg,
som ikkje vann! –
Eg såg din strid, eg veit din veg
i skuggeland.
Eg røynde sjølv den striden stygg
i mange år,
med ville mot, med bøygde rygg,
med svære sår.
Du um meg sviv, du hjå meg sit,
du arme ånd!
I meg du ennå riv og slit i dine bånd.
Eg veit det vel, dei sterke troll,
den vilje rik;
ein båt i foss, eit kvad i moll,
sløkkt i eit skrik.
Men lerka stig frå gløymde grav
med sigers ljod,
og vinden stryker inn av hav,
so frisk og god.
Og um me kjenner gråt og gru
og saknad sår,
so må me lerkesongen tru,
som lovar vår.
Arne Garborg
Som en der kommer fra fest
Som en der kommer fra fest
– ikke beruset av festen,
men ennu på hjemvegen ser seg om
efter en gjest,
hedersgjesten
som aldri til festen kom –
slik møter jeg mang en morgen nu.
Livet var festen
og hedersgjesten,
som slett ikke kom, – det var du.
Som en der er blitt bedratt –
– ikke for noe han eier,
men for noe han hemmelig håper på,
en sjelden skatt
som sank mot dybder og leier
han ikke kan øyne og nå –
slik møter jeg nettenes ensomhet nu.
I mørke jeg dykker
mot perler og smykker,
men skatten som sank, – det var du.
Som en der har tømt sitt glass
– ikke av hang til giften,
men leker med døden på giftbegrets bunn
og lever på trass
i solskinn og stormers skiften,
så å si like rund –
slik går jeg og unngår å møte deg nu.
Jeg spotter kun pinen
av giften og vinen.
For giften og vinen var du.
Som en der er redd for å dø
– ikke av angst for døden,
men hemmelig håper igjen å få se
evighets frø
spire i vårmorgengrøden
som skudd av oppstandelsens tre –
slik går jeg og merker meg livet nu.
Men flukten flukten for døden
mot vårmorgenrøden, –
ja, livet og døden er du…
Herman Wildenvey
Den gale gutten
Den gale gutten i det andre huset
var tjoret fast. Om natten hørte vi
han ulte. Og da hvisket jeg mot puten:
Takk kjære Gud! Jeg er iallfall fri!
Den gale gutten skriker ikke lenger.
Men likevel kan skriket vekke meg,
når nettene er stjerneløse svarte.
Da er det ikke gutten. Det er jeg.
Inger Hagerup
Snart skal du glemme
Snart skal du glemme penger og klær.
Snart skal du glemme dem du har kjær
og drømmer du måtte begrave.
østenfor kjærlighet, vestenfor drøm
bærer en underjordisk strøm
mot havet.
Inger Hagerup
Nattmusikk
Den svarte angsten
steg opp fra dypet.
Jeg stod alene
og så meg selv
og kjente draget
mot nederlaget:
Du er fra avgrunnen –
likevel…
Inger Hagerup
Jeg ville dø i natt
Jeg ville dø i natt. Jeg ville dø.
Men jeg var redd fordi jeg var alene
og mørket var en slike uhyre sjø.
Hva skal jeg vel med timene og døgnet
og med min kropp når ikke du er her?
Jeg ville dø. Men døden var for nær.
Den så på meg med alt for store øyne
og hadde alt for sorte sørgeklær.
Inger Hagerup
Ja visst gör det ont
Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppon hela vintern.
Vad är det för nytt som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som vaxer
och det som stänger.
Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig til kvisten, sväller, glider –
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt at vara oviss, rädd och delad,
svårt att kjenna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra –
svårt att vilja stanna
och vilja falla.
Då, när det är värst och inget hjälper,
brister som i jubel trädets knoppar,
då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar,
glömmer att de skrämdes av det nya,
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen.
Karin Boye
– Da skal du se i den bleke natt
stjernene når de dør,
da skal du kjenne et glimt av fred
du aldri har fattet før,
da skal du vite: du kom ikke hit
blott for å bygge og bo
siden ditt sinn er i slekt med havet
som aldri faller til ro –
Nordahl Grieg
Til neste generasjon
Gå ikke våre veier.
Følg ikke våre bud.
Søk ikke våre templer
og vår Gud.
Bær ikke våre faner
enda et stykke fram.
Nevn ikke våre skjendsler
og vår skam.
Slukk alle bål vi tente
Slukk dem til siste glo.
Spred hva vi griske samlet
klo mot klo.
La våre knokler blekne
i de fortaptes land.
Intet skal spire av dem.
Ørkensand.
Bryt opp fra sumpen og pesten
og ørkenbrann.
Et av brødet
drikk av vinen
og gå mot det lovede land.
Elling M Solheim
Jeg tror
Jeg tror på mange ting. På blod. På ild.
Jeg tror på stier hvor man kan gå vill.
Jeg tror på drømmer som en hører til.
I blinde går jeg. Led meg ikke hjem.
la natten føre meg bestandig frem.
Et sted i mørket står en dør på klem.
Et sted på grensen mellom ånd og kropp.
Et sted hvor selve tiden sier stopp
– der skulle vel mitt hjerte flamme opp?
Hør ikke på meg. Alle mine ord
er farlige profeter, falske spor.
Jeg er en ganske annen enn du tror.
Inger Hagerup
Det är vackrast
Det är vackrast när det skymner
All den kärlek himlen rymmer
ligger samlad i ett dunkelt ljus
över jorden
över markens hus.
Allt är ömhet, allt är smekt av händer.
Herren själv utplånar fjärran stränder.
Allt är nära, allt är långt i från.
Allt är givit
människan som lån.
Allt är mitt, och allt skall tagas från mig,
inom kort skall allting tagas från mig.
Träden, molnen, marken där jeg går.
Jag skall vandra –
ensam, utan spår.
Per Lagerkvist
Nu mörknar min väg
Nu mörknar min väg och mitt dagsverk är
gjort, mitt hjärta är trött, min säd har jag
sått. Som en tiggare står jeg, o Gud, vid din
port, och blodrosor växa på stigen
jag gått.
Dan Anderson
Ved vegs ende
Og sist på, etter dagen lang og tung,
er leii all. Du finn ein stein ved vegen
og stirer synsk tilbake på det lidne
ei liti stund.
Og du vil minnast det
at eingong, for så lenge sidan,
la du i veg fra denne same stad.
Steinn Steinarr
Brotne strå
Det er ´kje dei brotne strå som skal tal,
men dei tusund som voggar i vind –
ikkje fuglen som vengskoten dala,
men dei som fyk frie mot tind.
Men ingen skal taparen lasta.
Han lid først nederlag
den stundi hans naud har kasta
ein skugge på livsens dag.
Olav H Hauge
Dette lyt du bera
Dette lyt du bera:
at du ikkje strakk til,
at du var venglande fjør,
ikkje oddtung pil
i den sterke vind.
Du kleiv ikkje bergi,
rodde ikkje vatnet,
drap ikkje draken, –
du kom ikkje då ho,
den einaste, ropa.
Um du var snjoa med snjo,
driven med dogg,
slegen med regn,
skulde du kome.
Valund
med hogde hælsenar sat,
med gjorde seg venger;
du sat og smidde
leikor åt born.
I dine draumar fer du,
ender og gong,
kliva bergi,
ro vatnet,
drepa draken,
koma til henne,
soleis vert ditt liv
fullbyrda.
Olav H Hauge
Kom ikkje med heile sanningi
Kom ikkje med heile sanningi,
kom ikkje med havet for mi torste,
kom ikkje med himmelen når eg bed um ljos,
men kom med ein glimt, ei dogg, eit fjom,
som fuglane ber med seg vassdropar frå lauget
og vinden eit korn av salt.
Olav H Hauge
Eg er sorg og glede
Skap meg ikkje om med skugge.
Eg vil vera den eg vart.
Eg er sorg i kvite klede,
eg er gleda kledd i svart.
Skap meg ikkje om med glede.
Eg vart den eg ville bli.
Konge i eit ukjent rike,
slave i mi eigen tid.
Tor Jonsson
Barndom
Bak pianoet i stuen
hadde jeg min egen krok.
Vindu med en blomsterpotte,
bordet med en billedbok.
Billeder av Gud og Moses
og den gamle Abraham.
Gud som alltid måtte roses,
syndefall og straff og skam.
Mor sov middag. Være stille.
Gaten, tom og trang og grå.
Bare vente. Være snille.
Ingenting å vente på.
Arnulf Øverland
Lyktestolpen
Så isende alene i natten er min lyktestolpe.
De små brosten hviler hodene tett omkring den,
der den holder sin lysparaply over dem,
så ikke det vonde mørket skal komme nær.
Vi er alle langt hjemmefra, sier den.
Det er ikke håp mere.
Rolf Jacobsen
På steingrunn
De unge bjerkene i svarte byen
de står og bruser med sitt lyse løv,
som om de åndet store skogers vårluft
og ikke skorstensrøk og gatestøv.
De løfter tappert sine tynne grener
og lar dem svaie under vårens sus
og varme seg i solensgode stråler,
som flammer inn imellom gatens hus!
Men de blir aldri som de store trærne,
som står og suser ute i det fri.
Slik er det når man vokser opp på steingrunn
og bare har en drøm om skog og li.
Rudolf Nilsen
Eg fann `kje hugnad
Eg fann`kje hugnad i mitt ferdafylgje
og tida vart so beisk og orme lang
og lufta var so tung av kvardagsmylje
der nede på den gamle heimevang.
Eg vassa bekk og bægjal elvebylgje,
eg stunda til det høge blåfjellsfang.
Eg finn min gud i klåre stjernenæter
når allheimsgråten høgfjellsvangen væter.
Olav Nygard
Brevet
Ikke en utstrakt hånd,
bare meget lave ord
som et barns nesten umerkelige bevegelse
for å komme nærmere
når det går mellom voksne
i en kveld med skygger.
Astrid Tollefsen
Bodstikka
Du visste ho kom.
At ho laut koma.
Og no var ho her.
Du skolv,
og gleda song i deg.
Men di einsemd sette
vegger
høgre enn himmelen.
Du tenkjer so ofte på
den bodstikka
ho hadde
so gylte venger.
Olav H Hauge
Kvit sol
Alle som såinn i vanvet – landet
der kvit sol blømde
og brast
er dømde.
Alt liv som ser
denne kvite soli
sitt vanvet gøyse,
skal strålan frøyse.
Men den som ser
den andre soli
som vekkjer livet,
skal vinne livet
og tyne dauden
og hat fordrive,
Jan Magnus Bruheim
