Antologi. Om sorg og smerte.

 

Samlet 1970-2000

 

Dikt om sorg og evige oppbrudd.

Døden er en viktig del av livet, alle har vi opplevd død,

eller tap i varierende grad, –

og ingen har heller monopol på sorg.

– Sorg som en uforskyldt påført lidelse,

eller smerte, den vi påfører oss selv.

 

 

 

 

Hver livsens dag

Hellig er hver en livsens dag,

som fyller med lys ditt øye!

Godt er hvert eneste åndedrag

av luften, den blå og høye!

– ditt uavbrutte hjerteslag!

 

Hvert et skritt dine føtter tar

på jorden, den frodige have,

og hver bør dine skuldre bar,

om tung, er den dog en gave,

– alt som kommer og alt som var!

 

Signet er og den sorgens port,

som hvelver seg over ditt hode!

Vend ikke da ditt ansikt bort,

for også sorger er gode,

for den som vet hva han selv har gjort.

 

Gå i den sene aftenstund

til bryggen ved fergestedet!

Og gå med takk på din bleke munn

for hvert et døgn av glede!

Så ror han deg over et nattlig sund.

 

Arnulf Øverland

 

Alderdommen

Da vi var unge, sat vi ofte som nu

alene i mørket, som ennu er det samme,

huset var stilt og store fremmede tanker

gjestet vort vemod og vore famlende ord

(dine og mine, vi ville dele alt)

søkte med sky undring at tyde vor skjebne –

kjærligheten og døden.

 

Også i kveld kommer hellige tanker hjem

til vore stille sinn, at dine blomster

har friske skudd, at stuen er ren og ryddig,

at kanarifuglen kan blunde trygt

bak gardinet hvor måneskinnetdrømmer,

at vi er nær hinannen, og at din trette hånd

kan finne min i mørket.

 

Emil Boyson

 

Stillheten

Helt stille blir det aldri

i stillheten

mellom fire vegger

en hammer slår

et ekko svarer

hele tiden.

 

Helt stille blir det aldri

i stillheten

mellom solvarme trær

under høst-klare stjerner

en hammer slår

et ekko svarer

– hele tiden.

 

Stillheten

den dype stillheten

får ingen høre

i levende live.

 

Astrid Tollefsen

 

Ved grensa

Hit er eg komen. Lenger

går ingen veg.

Bortanfor grensa

der bur Gud.

 

Det kveldar. Eg kviler.

Eg tør ikkje gå

der eg har gått.

Der er det ingen von meir.

 

Eg vil ikkje snu.

Men før eg går over grensa

vil eg eige den djupaste visdom

om landet der Gud bur.

 

Hit er eg komen. Blind.

No vil eg sjå

eller gå under og gløymast

ubrukt –

 

Tor Jonsson

 

Da

Ja eg skal vere ferdig og budd

den kvelden da du køyrer fram,

du mørke vogn som skal hente alt mitt,

all uro, saknad og skam.

 

Bunden er eg i kjøt og blod

til alt eg aldri blir fri

før eg har høyrt dine tunge hjul

fram til min dørstokk gli.

 

Da skal alt som stod seg mot eld,

mot syre, mot møll og rust

løftast umerkeleg opp med meg

på karmen som lett, grå dust

 

og førast med meg så langt av stad

bort i frå tid og rom

at sjølv mitt navn blir en avlagt ham

som ligg at i vegkanten, tom.

 

Halldis Moren Vesaas

 

Mold for blomar

Ein dag skal alt vera annleis

med skogar susar som før

og vatn renn i mat hav.

Med myrker, stjernor og måne

skal spenne himmelen

over ei grav.

 

Ei morgon

skal alt vera annleis

Du skal ikkje vakne upp.

Men spiror skal bryte ur jordi

og blomor opne sin knupp.

 

Ein kveld skal alt vera annleis.

Da skal du audmjuk

knele for ukjend domar

og be om den siste nåde,

um å bli mold for blomar.

 

Jan Magnus Bruheim

 

 

– brått som et filmtriks

borte

ikke gått ut

av huset

ikke reist ut

av landet

er ikke mer –

 

Jan Erik Vold

 

Snart

Snart skal jeg bli som bergene,

fjellbrynet, natteskyene.

Tyst skal min aksel bære

urene, skoddeliene.

Søvn skal jeg få som haugene,

stillhet som vintermyrene,

vente med dem på tiden,

iskronen, stjernebildene.

 

Rolf Jacobsen

 

Det står ein å ventar

Det står ein mørk ein

og ventar

For alt eg veit

kan han stå

bak neste sving.

For alt eg veit

kan han gå

i mine enno varme spor.

 

Og snur eg meg

står han der kanhende

med bortvendt andlet

tyngd av tid.

Tyngd av si eiga visse.

 

Enno har eg ikkje sett han

Enno har eg ikkje merka

hans kalde fingrar

kring handa mi.

 

Eg har bare kjent kjølden

når han gjekk inn

ei onnor dør.

 

Ingebjørg Kasin Sandsdalen

 

Sorg

Sorg går ikke over.

Den tar bare en annen form.

En sorg ligner på havet.

Til å begynne med er

bølgene veldig krappe. Så kommer dønningene,

men det blir aldri mer havblikk.

 

Iben Sandemose.

 

 

Jeg brøt egentlig aldri opp

Jeg brøt egentlig aldri opp fra din død

men gav den til vinden. Og nu er det vind.

Hva tenker de fjerne fjell når de mørkner

og kvelder som alltid bekymrer hvert tre

Er det min uro som dirrer i gressets hjerte

– min skygge som dypner i stienes vener.

 

Det blåser i natt som det blåste den natten

Det er sterk vind. Det er som jeg prøver

å rive meg løs i natt; det er som du prøver

å rive meg til deg. Hvem er det som nøler

av oss. Hvem er det som ikke vil gå av oss

Din død er som levende hender omkring meg.

 

Stein Mehren

 

 

Veikryss

For lenge har jeg stått sammen med dere

i veikrysset med de fire

ubeskrevne skilt.

Mens mørke skyer jog i den kalde vinden

og støvet føk oss i øynene

hjalp vi hverandre med å finne

hundre intelligente grunner

til ikke å forlate veikrysset.

 

Noen må velge.

Noen må velge feil.

 

Carl Keilhau

 

 

Døden er ingen avskjed

Hvem sier de døde sover?

Hvem sier at dette var alt, eller at

det finnes en verden av større renhet

der de som forlot oss gikk inn

til evig og skinnende ungdom?

 

Hit har vi fulgt deg

med vår avmektige mildhet

og trøstens hjelpeløst flakkende hender

Hit har vi fulgt deg

med ord av den store uvirkelighet

som ingen klage kan gjennomtrenge.

Til vi igjen

gikk langsomt bort mellom trærne.

 

Sover du nu, eller gikk du

inn i de lysende stjernetåkers

frysende fjernhet

Dit våre ord, våre ytterste syner,

aldri kan nå?

 

Barn, jeg sier deg :

Døden er ingen søvn

Døden er ingen avskjed

Uendelig nær er ditt smil, dine henders

gave av jordisk ømhet

Uendelig nær er du alltid her

er de døde bestandig her og nu

i evig lys over hverdagens skritt

på jorden.

 

Erling Christie

 

Læresetninger

Ett skal du vite :

Livet er ingen likning

du engang skal løse.

 

Søk ingen mening

i livets lysende skrift

Men elsk det med din

fortvilelses vilje og vit

at livet klarer seg

uten din kjærlighet

 

bedre enn du

klarer deg uten livet

 

For hvert menneske

finnes en ensomhet.

 

Hjemløs jager det under fjerne

tegn det ikke forstår

 

til det i hungerens ytterste time

slynger sin ensomhetsom en stjerne

inn i uendeligheten.

 

Erling Christie

 

 

 

Ung kvinne ved graven

Gå ikke bort til den mørke.

La henne lute alene.

Det er ingen, du eller andre,

det var denne ene.

 

Skumringen skjermer et enslig lys,

lyset tennes

flammen er hellig,

sorgen ren

og ukrenkelig hennes.

 

Heftig var gledens glans i ditt øye,

heftig er smertens tegn på din panne.

Så høyt som treet mot himmelen rager

så dyp er skyggen som speiles i vannet.

 

Einar Skjæråsen

 

Våre døgn

Den første heter morgen

og er et kjærest minne.

Den andre heter dagen

og er den gode kvinne.

 

Din nabo heter kvelden

og har forsagte hender.

Den siste som er natten

er han du ikke kjenner.

 

Einar Skjæråsen

 

Sang på elva

Ro, ro din første båt,

ro med sterke hender;

det er fest og felelåt

utmed grøne strender.

 

Ro, ro din ungdoms båt

bort åt fiskje-vona.

Auren blank og auren kåt

vaker uti lona.

 

Ro, ro din manndoms båt,

fram når flommen flømmer.

Ro deg glad og trøtt og våt

mellom kubb og tømmer.

 

Ro, ro din siste båt,

ro med veke hender.

Elva går med stille gråt

utmed gule strender.

 

Einar Skjæråsen

 

Nödsignal

Mot en okänd strand

flyger duvan vit.

När når budet land?

När når rädding hit?

 

Själen kastas kring

på et järngrått hav.

Ovan: ingenting.

Under: blott en grav.

 

Bo Bergman

 

 

Nu mörknar min väg

Nu mörknar min väg och mitt dagsverk är

gjort, mitt hjärta är trött, min säd har jag

sått. Som en tiggare står jag, o Gud, vid din

port, och blodrosor växa på stigen

jag gått.

 

Dan Anderson

 

Din veg

Ingen har varda den vegen

du skal gå

ut i det ukjende,

ut i det blå.

 

Dette er din veg.

Berre du

skal gå han. Og det er

uråd å snu.

 

Og ikkje vardar du vegen,

du hell.

Og vinden stryk ut ditt far

i aude fjell.

 

Olav H Hauge

 

 

 

Min siste venn

Jeg sitter under et regnvått tre

og venter på noget som snart skal skje.

 

Forbi meg drar et gråkledt tog.

De taler et fremmed, underlig sprog.

 

Så er de borte i nattetåken.

Jeg vet ikke, om jeg er virkelig våken.

 

Så kommer en mann med en krumsmidd

kniv. Han spør: Hvad har du gjort med

ditt liv?

Jeg vet ikke riktig, hvad jeg skal svare.

Han står og venter. Jeg tier bare.

 

Det er jo ingenting jeg har gjort.

Og kan ikke mannen bare gå bort?

 

Det gjør han tilslutt. Men da følger jeg efter

så godt jeg kan, og av alle krefter.

 

Jeg vet ikke hvor han vil ha meg hen.

Men kanskje er han min siste venn.

 

Arnulf Øverland

 

Det ror  og ror

Dagen er faren

– og det ror og ror.

 

Det mørke berget

mørkare enn kvelden,

luter over vatnet

med svarte folder:

Eit samanstrupt andlet

med munnen i sjøen.

Ingen veit alt.

 

Det ror og ror,

i ring,

for berget syg.

Forvilla plask på djupet.

Forkoment knirk i tre.

Forvilla trufast sjel som ror

og snart kan sugast ned.

 

Han står der óg

den andre,

han i bergfoldene,

i svartare enn svart,

og lyer utover.

Lam av synd.

Stivt lyande.

Stiv av støkk

fordi her ror –

 

Då må det gå blaff og blå-skin

fram og attende

som heite vindar

og som frost.

 

Det ror og ror i natt.

Det ser og ser ingen.

Ingen veit

kven som slikkar på berget

når det er mørkt.

Ingen veit botnane

i Angest sjø.

Ingen veit

kven som ikkje kan ro.

 

Tarjei Vesaas

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *