Samlet 1970-2000
Dikt om sorg og evige oppbrudd.
Døden er en viktig del av livet, alle har vi opplevd død,
eller tap i varierende grad, –
og ingen har heller monopol på sorg.
– Sorg som en uforskyldt påført lidelse,
eller smerte, den vi påfører oss selv.
Hver livsens dag
Hellig er hver en livsens dag,
som fyller med lys ditt øye!
Godt er hvert eneste åndedrag
av luften, den blå og høye!
– ditt uavbrutte hjerteslag!
Hvert et skritt dine føtter tar
på jorden, den frodige have,
og hver bør dine skuldre bar,
om tung, er den dog en gave,
– alt som kommer og alt som var!
Signet er og den sorgens port,
som hvelver seg over ditt hode!
Vend ikke da ditt ansikt bort,
for også sorger er gode,
for den som vet hva han selv har gjort.
Gå i den sene aftenstund
til bryggen ved fergestedet!
Og gå med takk på din bleke munn
for hvert et døgn av glede!
Så ror han deg over et nattlig sund.
Arnulf Øverland
Alderdommen
Da vi var unge, sat vi ofte som nu
alene i mørket, som ennu er det samme,
huset var stilt og store fremmede tanker
gjestet vort vemod og vore famlende ord
(dine og mine, vi ville dele alt)
søkte med sky undring at tyde vor skjebne –
kjærligheten og døden.
Også i kveld kommer hellige tanker hjem
til vore stille sinn, at dine blomster
har friske skudd, at stuen er ren og ryddig,
at kanarifuglen kan blunde trygt
bak gardinet hvor måneskinnetdrømmer,
at vi er nær hinannen, og at din trette hånd
kan finne min i mørket.
Emil Boyson
Stillheten
Helt stille blir det aldri
i stillheten
mellom fire vegger
en hammer slår
et ekko svarer
hele tiden.
Helt stille blir det aldri
i stillheten
mellom solvarme trær
under høst-klare stjerner
en hammer slår
et ekko svarer
– hele tiden.
Stillheten
den dype stillheten
får ingen høre
i levende live.
Astrid Tollefsen
Ved grensa
Hit er eg komen. Lenger
går ingen veg.
Bortanfor grensa
der bur Gud.
Det kveldar. Eg kviler.
Eg tør ikkje gå
der eg har gått.
Der er det ingen von meir.
Eg vil ikkje snu.
Men før eg går over grensa
vil eg eige den djupaste visdom
om landet der Gud bur.
Hit er eg komen. Blind.
No vil eg sjå
eller gå under og gløymast
ubrukt –
Tor Jonsson
Da
Ja eg skal vere ferdig og budd
den kvelden da du køyrer fram,
du mørke vogn som skal hente alt mitt,
all uro, saknad og skam.
Bunden er eg i kjøt og blod
til alt eg aldri blir fri
før eg har høyrt dine tunge hjul
fram til min dørstokk gli.
Da skal alt som stod seg mot eld,
mot syre, mot møll og rust
løftast umerkeleg opp med meg
på karmen som lett, grå dust
og førast med meg så langt av stad
bort i frå tid og rom
at sjølv mitt navn blir en avlagt ham
som ligg at i vegkanten, tom.
Halldis Moren Vesaas
Mold for blomar
Ein dag skal alt vera annleis
med skogar susar som før
og vatn renn i mat hav.
Med myrker, stjernor og måne
skal spenne himmelen
over ei grav.
Ei morgon
skal alt vera annleis
Du skal ikkje vakne upp.
Men spiror skal bryte ur jordi
og blomor opne sin knupp.
Ein kveld skal alt vera annleis.
Da skal du audmjuk
knele for ukjend domar
og be om den siste nåde,
um å bli mold for blomar.
Jan Magnus Bruheim
– brått som et filmtriks
borte
ikke gått ut
av huset
ikke reist ut
av landet
er ikke mer –
Jan Erik Vold
Snart
Snart skal jeg bli som bergene,
fjellbrynet, natteskyene.
Tyst skal min aksel bære
urene, skoddeliene.
Søvn skal jeg få som haugene,
stillhet som vintermyrene,
vente med dem på tiden,
iskronen, stjernebildene.
Rolf Jacobsen
Det står ein å ventar
Det står ein mørk ein
og ventar
For alt eg veit
kan han stå
bak neste sving.
For alt eg veit
kan han gå
i mine enno varme spor.
Og snur eg meg
står han der kanhende
med bortvendt andlet
tyngd av tid.
Tyngd av si eiga visse.
Enno har eg ikkje sett han
Enno har eg ikkje merka
hans kalde fingrar
kring handa mi.
Eg har bare kjent kjølden
når han gjekk inn
ei onnor dør.
Ingebjørg Kasin Sandsdalen
Sorg
Sorg går ikke over.
Den tar bare en annen form.
En sorg ligner på havet.
Til å begynne med er
bølgene veldig krappe. Så kommer dønningene,
men det blir aldri mer havblikk.
Iben Sandemose.
Jeg brøt egentlig aldri opp
Jeg brøt egentlig aldri opp fra din død
men gav den til vinden. Og nu er det vind.
Hva tenker de fjerne fjell når de mørkner
og kvelder som alltid bekymrer hvert tre
Er det min uro som dirrer i gressets hjerte
– min skygge som dypner i stienes vener.
Det blåser i natt som det blåste den natten
Det er sterk vind. Det er som jeg prøver
å rive meg løs i natt; det er som du prøver
å rive meg til deg. Hvem er det som nøler
av oss. Hvem er det som ikke vil gå av oss
Din død er som levende hender omkring meg.
Stein Mehren
Veikryss
For lenge har jeg stått sammen med dere
i veikrysset med de fire
ubeskrevne skilt.
Mens mørke skyer jog i den kalde vinden
og støvet føk oss i øynene
hjalp vi hverandre med å finne
hundre intelligente grunner
til ikke å forlate veikrysset.
Noen må velge.
Noen må velge feil.
Carl Keilhau
Døden er ingen avskjed
Hvem sier de døde sover?
Hvem sier at dette var alt, eller at
det finnes en verden av større renhet
der de som forlot oss gikk inn
til evig og skinnende ungdom?
Hit har vi fulgt deg
med vår avmektige mildhet
og trøstens hjelpeløst flakkende hender
Hit har vi fulgt deg
med ord av den store uvirkelighet
som ingen klage kan gjennomtrenge.
Til vi igjen
gikk langsomt bort mellom trærne.
Sover du nu, eller gikk du
inn i de lysende stjernetåkers
frysende fjernhet
Dit våre ord, våre ytterste syner,
aldri kan nå?
Barn, jeg sier deg :
Døden er ingen søvn
Døden er ingen avskjed
Uendelig nær er ditt smil, dine henders
gave av jordisk ømhet
Uendelig nær er du alltid her
er de døde bestandig her og nu
i evig lys over hverdagens skritt
på jorden.
Erling Christie
Læresetninger
Ett skal du vite :
Livet er ingen likning
du engang skal løse.
Søk ingen mening
i livets lysende skrift
Men elsk det med din
fortvilelses vilje og vit
at livet klarer seg
uten din kjærlighet
bedre enn du
klarer deg uten livet
For hvert menneske
finnes en ensomhet.
Hjemløs jager det under fjerne
tegn det ikke forstår
til det i hungerens ytterste time
slynger sin ensomhetsom en stjerne
inn i uendeligheten.
Erling Christie
Ung kvinne ved graven
Gå ikke bort til den mørke.
La henne lute alene.
Det er ingen, du eller andre,
det var denne ene.
Skumringen skjermer et enslig lys,
lyset tennes
flammen er hellig,
sorgen ren
og ukrenkelig hennes.
Heftig var gledens glans i ditt øye,
heftig er smertens tegn på din panne.
Så høyt som treet mot himmelen rager
så dyp er skyggen som speiles i vannet.
Einar Skjæråsen
Våre døgn
Den første heter morgen
og er et kjærest minne.
Den andre heter dagen
og er den gode kvinne.
Din nabo heter kvelden
og har forsagte hender.
Den siste som er natten
er han du ikke kjenner.
Einar Skjæråsen
Sang på elva
Ro, ro din første båt,
ro med sterke hender;
det er fest og felelåt
utmed grøne strender.
Ro, ro din ungdoms båt
bort åt fiskje-vona.
Auren blank og auren kåt
vaker uti lona.
Ro, ro din manndoms båt,
fram når flommen flømmer.
Ro deg glad og trøtt og våt
mellom kubb og tømmer.
Ro, ro din siste båt,
ro med veke hender.
Elva går med stille gråt
utmed gule strender.
Einar Skjæråsen
Nödsignal
Mot en okänd strand
flyger duvan vit.
När når budet land?
När når rädding hit?
Själen kastas kring
på et järngrått hav.
Ovan: ingenting.
Under: blott en grav.
Bo Bergman
Nu mörknar min väg
Nu mörknar min väg och mitt dagsverk är
gjort, mitt hjärta är trött, min säd har jag
sått. Som en tiggare står jag, o Gud, vid din
port, och blodrosor växa på stigen
jag gått.
Dan Anderson
Din veg
Ingen har varda den vegen
du skal gå
ut i det ukjende,
ut i det blå.
Dette er din veg.
Berre du
skal gå han. Og det er
uråd å snu.
Og ikkje vardar du vegen,
du hell.
Og vinden stryk ut ditt far
i aude fjell.
Olav H Hauge
Min siste venn
Jeg sitter under et regnvått tre
og venter på noget som snart skal skje.
Forbi meg drar et gråkledt tog.
De taler et fremmed, underlig sprog.
Så er de borte i nattetåken.
Jeg vet ikke, om jeg er virkelig våken.
Så kommer en mann med en krumsmidd
kniv. Han spør: Hvad har du gjort med
ditt liv?
Jeg vet ikke riktig, hvad jeg skal svare.
Han står og venter. Jeg tier bare.
Det er jo ingenting jeg har gjort.
Og kan ikke mannen bare gå bort?
Det gjør han tilslutt. Men da følger jeg efter
så godt jeg kan, og av alle krefter.
Jeg vet ikke hvor han vil ha meg hen.
Men kanskje er han min siste venn.
Arnulf Øverland
Det ror og ror
Dagen er faren
– og det ror og ror.
Det mørke berget
mørkare enn kvelden,
luter over vatnet
med svarte folder:
Eit samanstrupt andlet
med munnen i sjøen.
Ingen veit alt.
Det ror og ror,
i ring,
for berget syg.
Forvilla plask på djupet.
Forkoment knirk i tre.
Forvilla trufast sjel som ror
og snart kan sugast ned.
Han står der óg
den andre,
han i bergfoldene,
i svartare enn svart,
og lyer utover.
Lam av synd.
Stivt lyande.
Stiv av støkk
fordi her ror –
Då må det gå blaff og blå-skin
fram og attende
som heite vindar
og som frost.
Det ror og ror i natt.
Det ser og ser ingen.
Ingen veit
kven som slikkar på berget
når det er mørkt.
Ingen veit botnane
i Angest sjø.
Ingen veit
kven som ikkje kan ro.
Tarjei Vesaas